En ting du ikke skal være på sykehus i Kenya, er alene.
Vi kom til det lille sykehuset i Nord-Kenya, bekymret over en malariafeber som ikke lot seg knekke av tabelettene vi fikk hos legen. De testet ikke en gang blodet til min kjære T, symptomene viste så tydelig at det var malaria. Er det noe sykehusene her kan så er det denne sykdommen. Den spres gjennom mygg og kan være i blodet lenge før feberen setter i gang som et tegn på at parasittene nå for alvor har begynt å angripe.
Feberen til T steg over 40 og han ristet av frysninger. Han fikk noen febernedsettende, men de fungerte ikke. Sykepleieren sa at hun lette etter malariamedisinen han skulle få intravenøst. Andre pasienter og deres besøkende fulgte nøye med. Det samlet seg et lite publikum. En sykepleier satte en sprøyte som skulle virke mot feberen og smertene. Det gjorde den og vi kunne endelig senke skuldrene.
Det skal være ganske enkelt å komme inn på sykehus i Kenya. Verden på lørdag hadde for noen uker siden en repotasje om hvordan det kan være vanskeligere å komme ut herfra. Dersom man ikke kan betale for seg, må man bli igjen å arbeide. Det skal være mange tidligere pasienter som vasker opp og skreller poteter.
Kvelden kom på vår sykestue, jeg hadde vært hjemom å hentet skift og ulltepper til T. Selv tenkte jeg å sove hjemme. Å dele et skittent, mørkt toalett med en gjeng menn var ikke veldig fristende.
- Du må jo også være her over natten! sa de rundt meg. Ekteparet som delte rom med oss sa at det var ikke noe problem å dele seng. Selv om T lå med intravenøst og svettet av seg feberen.
- Hvem skal ellers passe på T?
De hadde et poeng. Posen med drypp hang fast i senga og om T måtte på do, trengte han hjelp til å bære den. Dessuten er det de pårørendes oppgave å følge med pasientene i løpet av natten.
Så jeg ble igjen. Det ble også familiene til gutta på naborommet. En av dem hadde en mobil som kunne spille sanger ganske høyt. Problemet var at han bare hadde tre sanger (to av nittitallsbandet Ace of Bace) og disse ble spilt gjennom hele natten.
Faren til en av pasientene hadde reist langt for å gi blod til sønnen sin, for det fantes ikke blod på sykehuset. Oppgaven tok han med stil. Iført bobledress, lue og med en termos full av kaffe, var han klar for natten. Og han insisterte på at jeg måtte drikke litt styrkedrikk.
- Vi må holde oss sterke og våkne! oppfordret han. Jeg drakk.
Neste dag fikk vi besøk fra morgen til kveld. Alle vi kjente i den lille byen kom på sykebesøk. Vi fikk te på termos, grøt på termos, melk, vannmelon og en flaske vann. Alle som besøkte noen andre på sykehuset, stakk også hodet inn gradinforhenget og spurte:
- How are you?
Den natten våknet jeg av frysninger, smerte i magen og en stigende feber. Og jammen viste blodprøvene at jeg også hadde malaria.
Det ble to nye døgn med qunine-medisin intravenøst, sukker, svette som lukter altfor søtt og “All that she want” på repeat. Det som gjorde opplevelsen passe ok var de superhyggelige sykepleiere og stadige besøk av venner som hadde med mat til oss. I Kenya skal ingen være alene på sykehus.
