by Solveig Leland on November 26, 2012
DEAR MANDELA theatrical trailer from Sleeping Giant on Vimeo.
Fellesrådet for Afrika arrangerte sist torsdag filmvisning og debatt om Sør Afrika, og stilte spørsmålet: Hvor går Sør Afrika?
Selv om debatten ikke kom med et konkret svar på spørsmålet så belyste den en del urovekkende aspekter som er i ferd med å utvikle seg i det sørafrikanske samfunnet.
Aftenposten dekket saken i papirutgaven, og her kan du lese en kort oppsummering av hva de forskjellige debattantene sa. Filmen Dear Mandela viser kampen beboerne av slummen Kennedy Road Informal Settlement kjemper for å hindre at Slums Act blir gjort til lov ved å ta saken til Constitutional Court. De vinner saken, og det blir ulovlig for sørafrikanske myndigheter å tvangsutkaste innbyggerne i disse slum-områdene, en praksis som har økt i omfang det siste året.
Filmen viser også hvordan en gruppe mennesker som representerer ANC ypper til konflikt utenfor rettssalen og kommer med noe som ikke kan oppfattes som annet enn trusler mot gruppen fra slummen som har kommet for å høre dommen i saken.
Fremstående ANC-medlem og stortingsrepresentant Pallo Jordan var et levende bevis på hvordan regjeringen håndterer saker som krever dialog og samarbeid for å kunne løses: Ved benektelse.
Jordan mente at fokuset burde være på at ANC var valgt av folket, og at filmen viste at det er mulig også for fattige folk å ta en sak til Constitutional Court og bli hørt. Problemet er bare at når det går så langt at en sak må tas opp i Constitutional Courts, så har det gått altfor langt. I en demokratisk stat burde det ikke være nødvendig å måtte gå rettens vei for å unngå å bli fengslet uten rettssak, kastet ut uten dom eller torturert og til og med drept fordi man har satt opp et lite bølgeblikkskur. Han forsøkte ogå å rette fokuset på fattigdommen i landet, og argumenterte for at statistikken viser at det sørafrikanske folk ikke har blitt fattigere. Det er to problemer med dette. For det første er det vel ikke akkurat noe å være stolt av at sørafrikaneren ikke har blitt fattigere, snarere tvert i mot. For det andre, det er ikke det debatten forsøker å belyse.
Debatten, og debattantene, foruten Jordan, forsøkte å peke på at det er tendenser i Sør Afrika som peker på at landet er i ferd med å bevege seg mer i retning av et diktatur lik Eritrea enn i retning et demokrati lik Norge. Det er altså i ferd med å blir med udemokratisk.
Og når landets president Zuma blir intervjuet på CNN og svarer “Hva kan jeg gjøre med det”? når han blir spurt om den litt urovekkende utviklingen i landet, så vitner det om total ansvarsfraskrivelse.
Da er demokratiet i krise.
by Solveig Leland on September 18, 2012
Kilde: www.cnn.com
Helene Opsal i Kairo:
Denne ukens nyheter fra Midtøsten har vært preget av hendelsene rundt de amerikanske ambassadene i regionen hvor demonstranter har holdt stand i protest mot en film de mener krenker Profeten Mohammed. Filmen er angivelig produsert i USA men nøyaktig hvem som står bak er enda noe uklart.
For en uke siden hadde ingen hørt om filmen selv om den tilsynelatende ble produsert for en stund siden. Ting forandret seg imidlertid da lederen av en av de mest konservative religiøse grupperingene i Egypt kalte for demonstrasjoner. De som møtte opp følte seg krenket av filmen og betraktet den som et angrep på deres verdighet. Mange mente dette var det siste i en lang rekke hendelser i regi av europeiske og amerikanske myndigheter som har nedverdiget dem ved å bruke ytringsfriheten til å spotte noe av det helligste for muslimer verden over.
Twitter og Facebook er som vanlig plattformer for meningsutvekslinger og siste nytt, og flere liberale grupperinger uttrykker her tvil rundt hva noen av demonstrantenes egentlige intensjoner er. I kontrast til det som i utgangspunktet var en relativt fredelig forsamling utenfor den amerikanske ambassaden i Kairo ble det utvekslet både tåregass og småstein mellom politi og demonstranter de siste dagene av demonstrasjonen. I Egypt spekuleres det derfor i om filmen ble brukt som et påskudd for å bidra til politisk og sosial usikkerhet av de som måtte ha interesse av det, spesielt med tanke på å sette det Muslimske Brorskapet og dets regjerende politiske parti i et dårlig lys. Landet har fremdeles ingen grunnlov på plass, og President Morsi strever med å skape politisk stabilitet.
I Kairo er det nok av konspirasjonsteorier og rykteflommer rundt filmens opphav og eksistens, ett av ryktene vil ha det til at den har sin opprinnelse fra emigrerte egyptiske koptere i et forsøk på å sette sine muslimske landsmenn i et dårlig lys. Uansett hvem som har satt både rykter og filmproduksjon i gang mener mange i regionen at de som står bak nå har lyktes i å få muslimer til å se ut som villmenn, og rister på hodet av de som lagde bråk rundt den amerikanske ambassaden. Det er relativt få som har møtt opp for å protestere tatt i betraktning Egypts 20 millioner innbyggere, og i Kairo og landet forøvrig har livet gått sin vante gang til og med når protestene sto på som verst utenfor ambassaden.
Det er likevel ikke det som selger for de store internasjonale mediahusene, og deres forsideoppslag har vist bilder av sinte menn og brennende flagg. Majoritetens fredelige holdninger blir ikke rapportert om i like stor grad. Media ser ut til å ha glemt å ta dette med i beregningen, men for å gi et mer nyansert bilde tar folk nå til sosiale media for uttrykke sine meninger. Den siste utgaven av magasinet Newsweek som gjør et forsøk på å generalisere muslimer under kategorien rasende blir heldigvis sett på som en vits av folk fra alle verdens kanter, og vil forhåpentligvis bli husket som et eksempel til ettertanke for de som ønsker å presentere nyheter på et litt mer troverdig og konstruktivt vis i framtiden.
